Jeg våkner opp til det samme regnet som alle andre, det samme grå draget over verden, den samme motvinden, den samme tåka, den samme ørska. Jeg tørker dråpene av brillene og trekker beina etter meg til toget, og orker ikke åpne avisa, orker ikke åpne facebook, orker ikke åpne sosiale medier. De sier at Trump vant valget, igjen, at det ikke engang er tvil.
Det finnes et før og et etter alle historiske begivenheter. Noe av det slitsomme med Trump er at vi aldri kan vite sikkert hva som ender opp som historiske begivenheter og ikke.
Men vi vet dette: Gjennom mange år er folkemakta i USA svekket. Lokalaviser og fri presse er lagt ned i stort monn, og mange områder står helt uten kritisk presse. Nasjonale aviser og medier er kjøpt opp av landets rikeste, som dikterer hva de får lov og ikke lov til å skrive om og mene. Tidligere frie sosiale medier er også kjøpt opp av landets rikeste, og har gjennomgått endringer som har gjort at de ikke lenger kan brukes til åpen deling av nyheter, mobilisering av motstand mot makt og elite, eller som samlingspunkt for utsatte minoriteter.
Vi vet også dette: Forrige gang Trump var president, gjennomførte han ikke bare egen politikk innenfor demokratiets lovgitte rammer. Han brøt systematisk de rammene som er satt, og han jobbet også hardt og målrettet for å flytte de rammene som finnes. Han fikk sine folk inn til et flertall i Høyesterett, han fikk satt inn hundrevis om ikke tusenvis av dommere også på lavere nivåer. Han svekket de offentlige institusjonene som har til oppgave å beskytte enkeltmennesker og holde kontroll med private virksomheter. Han svekket og prøvde å svekke de offentlige institusjonene som skal gi like muligheter og rettigheter til alle – som utdanning, rett til helsehjelp, rett til abort.
Hvis man ikke visste bedre, kunne man tro at de rikeste og mektigste i USA har jobbet langsiktig og målrettet for å samle mer makt hos seg selv. For å frarøve andre grener av statsmakten for den makten de har hatt som motvekt og balanse. For å svekke betydningen av stemmeseddelen, og øke betydningen av pengeseddelen.
USA ser ut som Russland på tidlig 2000-tall. Det er ingen formelle lover mot å drive fri presse, de praktiske og økonomiske mulighetene til å gjøre det er bare undergravd i stort monn. Det er ingen formelle lover som gir økt makt og innflytelse til presidentens rikeste venner, men i praksis er det likevel sånn det er. De formelle og uformelle skillene mellom statsmakten på den ene siden, og presidentens personlige makt og sfære på den andre siden, bygges målrettet og systematisk ned. Etterhvert var Russland Putin, Putin var Russland. Snart ser vi at USA er Trump, og Trump er USA. Fremst av alt står interessene til presidenten, ikke til landet.
Folk snakker om at historien vil dømme oss hardt, at historien vil se tilbake på disse hendelsene med gru. Den type påstander har alltid plaget meg, for de tar for gitt at det er noen andre enn Trump som skal skrive historiebøkene. Hvordan ser historiebøkene i Russland ut? Hvordan beskriver de tiden etter murens fall, fremveksten av oligarkiet, Putins maktovertakelse? Jeg tviler på at historien dømmer ham hardt.
Det mest frustrerende med de siste årenes samfunnsliv og politikk, er hvor maktesløse og motløse man har klart å gjøre venstresiden. Høyresidens beste våpen er saker som skaper sinne, frykt og splittelse, og som de selv kan tilby enkle (og urealistiske) løsninger på. På et eller annet vis har høyresiden bygget fellesskap på en idé om at alle kan og bør klare seg selv. Uten en stat, uten et samfunn, uten hverandres hjelp. På et eller annet vis har venstresiden ikke klart å mobilisere rundt det motsatte: At alle trenger noen andre, at det er i fellesskap vi får gjort det best mulig for flest mulig.
Men også virkelighetsforståelsen til venstresiden har vært ødeleggende for mange. Innlegget fra AUF-lederen i VG setter skapet på plass. Det nytter ikke å bygge politisk bevegelse på en virkelighetsoppfatning som ikke stemmer overens med hva folk ser selv med egne øyne hver eneste dag. Følelsen av å leve i filmen Don’t look up, men også på alt annet enn på klimaspørsmålet, tvinger seg frem skuffende og slitsomt ofte.
Den bevisste eller ubevisste trangen til å late som at alt er i orden, at ingenting egentlig står på spill, at dette er buisness as usual, at vi først og fremst og mest av alt må snakke høflig og ordentlig til hverandre – passe tonen i debatten – er en suksessoppskrift for ytre høyre, og fullstendig ødeleggende for en moderat venstreside. Først og fremst fordi den type regler tilsynelatende bare gjelder for den moderate venstresiden, men ikke for den høyresiden som hele tiden ubegrunnet mener seg utsatt for dårlig oppførsel. Men også fordi det forsterker et feilaktig narrativ om at venstresiden vil begrense, sensurere, holde tilbake, mens høyresiden står for frihet og åpenhet.
På samme måte har det vært ødeleggende at de tradisjonelle mediene aldri vil gjøre annet enn å referere hva folk og politikere sier, uten å holde det opp mot hva de faktisk gjør. Elon Musk sier han vil sikre ytringsfriheten, og derfor kjøper Twitter. Men hva skjer i praksis? Han endrer plattformen sånn at den ikke lenger kan brukes av frie og uavhengige journalister, ikke kan brukes av minoriteter som trenger beskyttelse, ikke kan brukes som kanal for umiddelbare oppdateringer fra alle deler av verden. Han endrer reglene slik at høyreekstreme ikke bare slippes inn, men ønskes velkommen inn, og gjør det komplett umulig for noen andre å oppdatere, føre samtaler eller bruke plattformen til det den ble brukt til før: Kritisk og uavhengig kontroll av mennesker med makt og rikdom. Kanskje ligger hver enkelt melding innenfor ytringsfrihetens grenser, men summen av motbør for mottakeren av hets, tilslørte og utilslørte trusler og fantasier om vold, er at man ikke lenger kan delta i det demokratiske samfunnet som før.
Samme dekning får stort sett Trump, og for all del også politikere og maktpersoner på andre deler av det politiske spekteret. Hvis de sier at de vil ha fred, så skriver avisen at de vil ha fred. Helt uavhengig av om det de har gjort har ført til det motsatte. Hvis de sier at de vil avslutte krigen i Ukraina, så skriver avisen at de vil avslutte krigen i Ukraina – uten å sjekke om det de konkret mener er at landet skal gis bort til diktaturet i Russland. At Trump fortsatt får denne behandlingen, etter sine forrige fire år i det hvite hus med konstante og gjentakende løgner, er helt himmelropende spinnvilt.
Men det aller mest skuffende med de forrige ti årene, er hvor alene man føler seg med alt dette. Selv om jeg vet at vi er mange som mener det samme, som frykter det samme, som vil kjempe for (og mot!) det samme, er følelsen av å stå alene intens og overveldende. Hvor er møteplassene for oss som vil bevare demokratiet? Som vil beskytte og bevare grunnleggende menneskerettigheter – for alle? Som vil at fellesskapets beskyttelse også skal verne de minste og mest sårbare minoritetene, og ikke de som uansett klarer seg selv fra før? Hvor samles vi for å skolere oss, holde oss oppdatert, lære av hverandre om hvordan vi sammen skal sikre samfunnet for fremtiden? Hvor kan vi finne moralsk støtte og nytt pågangsmot i kampen for et fellesskap, for en velferdsstat, for like muligheter for alle, uavhengig av familiebakgrunn og lommebok? Hvor kan jeg høre noen si noe som gjør at jeg føler meg bittelitt mindre alene, bittelitt mindre motløs, bittelitt mindre redd?
Jeg nekter å gi meg. Jeg nekter å gi opp. Her er jeg. Hvor er alle dere andre?
Toget ruller ut av tunnellen, inn på stasjonen. Jeg drar lua over hodet, åpner døra når vi stopper. En dag av gangen. Det må bli en dag av gangen. Idag er den første av dem alle.
Legg inn en kommentar