Ta på din egen maske først

Jeg har begynt å lese aviser igjen. Begynt å åpne sosiale medier. I korte blaff, noen sekunders overblikk. Så gjør jeg noe annet. Tenker på noe annet. Skal jeg klare meg i tiden som kommer, må jeg følge rådet jeg prøver å gi til meg selv: Ta på din egen maske først.

Jeg har scannet gamle familiebilder en stund nå. Negativer vi fant i skuffer og skap, hos mamma, hos morfar. Av mammas barndom. Morfars barndom. Min barndom. En stund er jeg gjest i en svarthvit begravelse på Sunnmøre på 1930-tallet. Så er det 17. mai på 1960-tallet i blasse og bleknede farger, og noen spiller fotball på et jorde under mektige fjell.

Flest bilder er det fra min egen barndom, alle bildene pappa tok da vi vokste opp. Bærtur og høst, bading om sommeren, skitur og lek, ferier og turer til mormor og morfar. I 1987 ble pappa sendt til USA av jobben, og vi andre ble med. Mamma, storebror og jeg. Så ser jeg hundrevis av bilder av hverdagsliv i Amerika, strender, bursdager, bilturer og Disneyland.

Mamma og pappa var yngre på de bildene enn jeg er nå. De levde i en annen virkelighet, en annen historie, en annen nåtid. Og jeg prøver å tenke på det iblant, hvordan det var for dem. Vi sultet vel aldri, men hadde ikke særlig mye til overs. Det var fremdeles kald krig, muren delte Berlin, motsetningene og spenningene i verden var store den gangen også. Kort tid etter kom nedgangstidene på 90-tallet og de ekstreme rentene. Gulfkrigen. Fremveksten av nynazisme og kampen mot den.

Verden stod jo i brann den gangen også. Både her hjemme og der ute. Var de like oppslukt av det som oss? Var de like redde som vi er? Så ting like mørkt ut da, som det gjør nå?

Det jeg liker best med å ikke lese aviser, ikke være på sosiale medier, er at jeg kan late som. Jeg kan late som at dette bare er en vanlig dag, at det eneste som skjer og det eneste som betyr noe for meg, er det jeg selv kan se og høre. Tenk så lite det er! Jeg ser kjøkkenet og litt av stua, jeg ser skålen med frokostblanding, jeg ser husene og veiene på andre siden av dalen ut gjennom vinduet i stua. Senere åpner jeg døra og trekker pusten, kjenner den skarpe, høstfriske lufta fylle lungene. Jeg går til toget, går på jobben, gjør jobben, reiser hjem igjen. Noen ganger blir det tid til å finne frem boken jeg leser, og komme noen sider videre. Noen ganger spiller vi sanger vi ikke kan fra før, og synger så godt som vi kan. Så legger jeg meg igjen.

Det jeg liker aller best med å ikke lese aviser, og ikke være på sosiale medier, er å ikke få summen av verdens elendighet pumpet direkte inn i nervesystemet 24 timer i døgnet. Å ikke måtte erfare og reagere på og prosessere detaljene fra alle verdens grusomme begivenheter absolutt hele tiden. Å ikke måtte reagere instinktivt på alle andres reaksjoner på verdens små og store grusomheter.

Kanskje er det bare jeg som er litt treg. Men jeg tror ikke hjernen min skjønner forskjell, jeg tror ikke nervesystemet mitt skjønner forskjell, på hva som skjer med meg helt konkret, her og nå, og hva jeg føler at skjer med meg fordi jeg ser det, hører det, leser det på mobilen. Det jeg leser om er grusomt, og det angår oss alle, misforstå meg rett. Det ligger ufattelig mørke tider foran oss. Men akkurat nå, akkurat her, så er ingenting forandret, uansett hva jeg ser, hører, leser om på mobilen. Det bare føles sånn. Og følelsene er jo ekte. Frykten er ekte. Usikkerheten er ekte. Sinnet er ekte. Engasjementet, kamplysten og motløsheten er ekte.

Det er bare så slitsomt å føle så mye, hele tiden, uten pause.

Så tenker jeg tilbake til 1987, til månedene i USA, til hverdagen hjemme i Norge. Vi hentet Aftenposten i postkassa om morgenen, og så dagsrevyen klokka 19. Jeg husker pappa der i stolen i hjørnet på kvelden etter jobb, med beina på puffen og hele seg gjemt bort bak Aftenposten en liten stund. Så la han bort avisen, og med avisen la han bort den store verden. Det eneste som var igjen var den lille verden, stua, huset, kvelden, lekene, bøkene, det som skjedde der og da. Her og nå.

Hvis livet var et glass med saft, og nyheter om verdens elendighet var safta og livet ellers var vannet, så var den blandet veldig mye tynnere den gang, enn den er nå. Hvert eneste sekund med tanketomhet og hvile trekker vi menneskene mobilen opp av lomma, og dytter hjernen full av inntrykk, nervesystemet fullt av inntrykk. Brennende barn, ekstreme voksne, krig og klimakrise. Hvert eneste sekund skjer det noe vi kan bli sinte av, glade av, redde for på skjermen vi holder der rett foran oss. Hvert eneste sekund er det noe å forholde seg til, prosessere, reagere på.

Hvis vi skal ha luksusen av å få slappe av, være nøytrale, likegyldige, avslappede, må vi velge det selv. Hver gang, hvert sekund. Skal jeg sjekke nå? Nei. Skal jeg sjekke nå? Nei. Skal jeg sjekke nå? Nei. Hva gjør denne mobilen i hånda mi likevel? Det blir ikke så avslappet likevel.

Og kanskje er dette en av tingene jeg misunner de forrige generasjonene aller mest. Hvor liten verden var. Hvor lite som var mulig. Hvor mye som var utelukket, enten praktisk, økonomisk eller på andre måter. De slapp å velge vekk. De hadde ikke noe valg. Livet var mindre, verden var mindre. Inntrykkene var færre. Og dermed var det heller ingen forventning om at de skulle kunne styre utfallet av alt mulig. Vi vet så mye nå om hva som gir kreft, hva som gir lærevansker, hva som gir lav alderspensjon, hva som gir konflikter, hva som gir sykdom. Vi vet så mye nå om hva som er dumt og lurt på lang sikt, at vi gjør mindre og mindre bare fordi vi liker det her og nå. Alt har konsekvenser, og alle konsekvenser må kontrolleres. For oss selv, for samfunnet, for ungene, for alt. Alt er mulig nå, alt kan gå an. Vi har gjort oss selv allmektige. Og med på lasset får vi ansvaret, det totale ansvaret for alt som skjer oss og ikke skjer oss.

Jeg ser på bildet fra begravelsen på Sunnmøre på 1930-tallet, og vet at livet ikke var lett den gangen heller. Langt, langt, langt derifra. Vi satt og pratet ved matbordet en gang, jeg og morfar, og han fortalte om tiden da han vokste opp. Den tyngste jobben på gården var å være husmor, sa han. For hun hadde nøkkelen til stabburet. Og når de hadde høstet alt de kunne høste, og de låste stabbursdøren før vinteren kom, var det husmoren som hadde ansvar for at maten der inne varte helt til neste vår. Det var hun som måtte rasjonere den ut, og si nei når de sultne barna gråt og ville ha mer, hele vinteren gjennom. Alle måltider spedd ut med flatbrød for å fylle magen litt mer.

Det har aldri vært lett å være menneske. Hver generasjon har sine egne problemer, og løser dem som best de kan. Morfars generasjon fikk ikke velge, fikk ikke utdanning, livet var bestemt for dem. De kjempet og jobbet, og i mammas generasjon var mulighetene flere, og problemene noen andre.

Jeg ble født på 1980-tallet, og vokste opp under fortellingen om at verden var ferdig, at bordet var dekket. Jeg trodde aldri helt på det, og har skjønt det bedre etterhvert som jeg ble eldre, at selv ferdige hus må stelles hvis de skal stå. At alt som ikke holdes oppe, det faller. Det gjelder demokratiet vårt også. Samfunnet vårt også. Vi som blir født inn i denne verden, denne tiden, vi er ikke bare gjester som er på besøk. Vi eier denne jorda og denne tiden og verden og tiden som kommer like mye som noen andre. Vi har bare ikke skjønt det selv.

Jeg vokste opp under fortellingen om at vi alle egentlig var enige om det meste, om det viktigste, om demokrati og likeverd og muligheter for alle. Det har tatt tid å innse at det ikke er riktig det heller. Og at alle ikke engang ville bli enige selv om de visste alt jeg visste, og forstod alt jeg forstod. Noen mennesker bare vil seg selv best, og andre vondt. Og selv om de er få, kan de få mange med seg, og utrette mye.

Det har ikke skjedd noe med mennesket på disse to generasjonene. Menneskedyret er fremdeles det samme, vi er tilfeldige genetiske variasjoner over tusenvis av generasjoner, og endringene fra en generasjon til den neste er så forsvinnende små at de ikke er noe å tenke på en gang. Alt menneskedyret var i stand til å gjøre mot seg selv og hverandre i 1940, er det fremdeles i stand til å gjøre mot seg selv og hverandre i 2024. Det finnes ingen vaksine mot ondskap og dumskap. Det er et kontinuerlig arbeid, og tar aldri slutt.

Det har ikke skjedd noe med mennesket på disse to generasjonene. Menneskedyret er fremdeles det samme. Vi er ikke noe bedre rustet i 2024 enn vi har vært noen gang før, til å tåle kontinuerlig bombardement av inntrykk, av situasjoner, av hendelser som forlanger vår reaksjon.

Det har vært ganske godt å ikke lese aviser, å ikke være så mye på sosiale medier. Og her er det rådet jeg vil prøve å gi til meg selv i tiden som kommer: Oppsøk gleden. Og når du ikke finner den: Oppsøk pausen. Ta på din egen maske først. La hjernen din hvile, la nervesystemet ditt hvile. Gjør minst mulig, tenk minst mulig, føl minst mulig. Følg med på når du blir opprømt og sliten, og hjelp deg selv ut av de situasjonene. Ikke for å fornekte verdens elendighet og kampene og arbeidet som ligger foran oss, men for å bygge krefter til å holde dem ut.

Ingen er tjent med at vi brenner oss ut, at vi blir tomme. Ingenting blir verre av at vi tar pause iblant. At vi later som at verden bare er det vi ser her og nå, at livet bare er det vi føler her og nå. Kanskje er det til og med det beste vi kan gjøre. Ikke bare for vår egen del, her og nå. Men for å ikke bli spist opp av fortvilelsen, av håpløsheten, av motløsheten. For å ikke la apatien og frykten få overmanne oss og komme i veien for de små og store kampene som ligger foran oss. Det lille og det store arbeidet som venter.

Det har vært ganske godt å ikke lese aviser, å ikke være så mye på sosiale medier.

Kanskje jeg skal fortsette litt sånn.