Vi får ikke lov til å gå her og glemme

Jeg roper med siste pust av min stemme: Du får ikke lov til å gå her og glemme!

Noen ganger er det vanskelig, å tette gapet mellom de store slagordene og de helt konkrete grepene i hverdagen. Det er så lett å dele rosebilder med slagord en dag i året. Det er så vanskelig å vite hva man ellers skal gjøre, de andre 364 dagene av året.

Aldri tie, aldri glemme, sier vi. Men det er så mye vi må huske på. Det er så mye vi aldri må glemme.

For: Vi må aldri glemme de tomme stolene etter alle som ble drept. Stillheten etter alle de som gikk i stykker, og ikke orket mer. Byrden til de som fortsetter og fortsetter, til tross for alt de opplevde den dagen og hva de fortsatt bærer med seg. De overveldende og uforståelige grusomhetene et menneske usatte andre mennesker for den dagen.

Men vi kan heller ikke glemme dette: At fortellingene om hva som skjedde den dagen ikke automatisk fører til forståelse og refleksjon hos alle. At alle ikke føler, tenker og kjenner det på samme måte, selv om de vet hva som skjedde. At arbeidet med å aldri glemme ikke bare handler om å fortelle hva som skjedde, men også om å fortelle hva det betyr.

For vi kan heller aldri glemme dette: At kampen for demokrati, fred og et åpent og trygt samfunn ikke er noe vi kan gjøre en dag i året, i minnetaler og markeringer, i delte bilder på facebook. Kampen for demokrati, fred og et åpent og trygt samfunn må tas hver eneste dag, av alle som klarer og makter.

Kampen handler om trygghet og likeverd for alle. Om å bygge et samfunn der alle kan høre til. Om å kjempe imot fortellingen om at vi alle må klare oss selv og slåss mot hverandre, heller enn stå samlet og sterkere sammen. Kampen handler om å innse at ingen er fri før alle er fri. Om å forstå at min frihet også kan forsvinne en dag hvis din frihet blir borte i dag. Kampen krever at hver og en av oss reiser oss og sier ifra når det trengs og når vi makter.
Det finnes ingen vaksine mot ondskap eller dumskap. Arbeidet varer evig.

Jeg skulle sånn ønske vi kunne glemme. At vi kunne tie. At vi kunne slappe av. Jeg skulle sånn ønske at vi kunne ta noen ting for gitt. Men sånn er ikke verden, sånn er ikke livet. Så her er vi igjen, 22. juli, enda et år, enda en kamp. Og vi roper med siste pust av vår stemme: Vi får ikke lov til å gå her og glemme.