Hei, professor Ragnar Torvik, dette er en melding til deg. Og til en del av dere andre, nå i valgkampen. Jeg er så forbanna lei. Jeg nekter å gå med på at det snakkes om syke og uføre på denne måten.
Sykdom kan ramme oss alle. Det har rammet ganske mange allerede. Det er som lotto, bare dumt. Man mister evnen til å fungere som man skal, som man gjorde før. Noen ganger går ikke sykdommen over heller. Da blir man enda mindre interessant for arbeidslivet og arbeidsgiverne enn man var fra før.
For professoren kan godt sitte på kontoret sitt og mene at uføre bør jobbe. Det er ikke riktig, men ok, la oss godta premisset. Hvem skal ansette dem? Hvor er de ledige stillingene for folk med variabel funksjon, med dårlige dager eller måneder? Hvem lyser ut stillinger for folk med hode eller kropp som ikke lenger henger med? Hvem vil ansette alle som går litt saktere, ikke klarer å løpe, ikke alltid får til? Har professoren lest en eneste stillingsannonse de siste ti årene?
Når folk ikke passer inn i arbeidslivet, så er det to puslespillbrikker som ikke passer sammen: Folk, og arbeidslivet. Jeg er så forbanna lei av alle pekefingrene mot syke enkeltmennesker, på den moralske nedlatenheten mot folk som stenges ute av arbeidslivet, på folk som skal leve resten av livet sitt i absolutt fattigdom på utsiden av samfunnet, men som liksom likevel skal få skylda for alt som er galt her i verden. Drit og dra!
Snakk med noen syke. Snakk med noen uføre. Se dem i øya når de gråter og spør, hver eneste dag, resten av sine liv: I hele dette store samfunnet, er det virkelig ingen som har bruk for meg? Og fortell dem at problemene deres løses av at de skal miste den lille stønaden de får, den fliken av økonomisk trygghet samfunnet har gitt dem etter å ha tygd dem ferdig og spyttet dem ut. Fortell dem at det er DE som er problemet her i verden.
Minstesats for en enslig ufør er 329.175 kroner i året – før skatt. Hadde professoren klart å leve av det? Betale husleie, mat, varme, transport, og det som ellers trengs i et helt vanlig liv? Og når det snakkes om at det skal «lønne seg å jobbe»: Det gjør det allerede. Ingen blir friske av et liv i fattigdom. Alle kutt i trygdesystemet treffer folk som ikke har noe valg, uansett hvor mye man «mener» å treffe folk man tror at ikke fortjener hjelp.
Sett halen på grisen der den hører hjemme: På et arbeidsliv som blir trangere og trangere, travlere og travlere, der folk løper vettet og helsa av seg for å tilfredsstille strammere og strammere budsjetter og dummere og dummere excel-ark. Skal man tro avisinnlegg og stillingsannonser er det ikke plass i arbeidslivet til folk som ikke yter 110% hver eneste dag, og da er det enda mindre plass til folk med sykdom og nedsatt arbeidsevne. Eller kanskje de kan komme og jobbe hos professoren?
Hvis vi vil ha flere folk i arbeid, er det arbeidslivet som må endres. Og det vil være bra for alle, også folk som ikke er syke. Et arbeidsliv der alt ikke er skåret til beinet, der folk ikke alltid er bakpå, der folk ikke blir utslitt lenge før de blir gamle.
Og til slutt, hva ER det du snakker om? Det er MANGE ting som er mer skadelig for samfunnet enn at syke folk får en spinkel inntektssikring når arbeidslivet aldri slipper dem inn, eller tygger dem opp og spytter dem ut. Organisert kriminalitet, trafficking, skattesvindel, matvaremonopol, klimaendringer, voldtekt, drap, barnemord, you name it. Herre milde josef og maria så lei jeg er av sveiseblinde priveligerte forståsegpåere som bruker de store bokstavene om syke, uføre og utstøtte folk de ikke aner noen verdens ting om.
Vi trenger flere folk i arbeid. Fint, lag et arbeidsliv med plass til flere, da. Og slutt å legge skylda på utenforskap på de som blir holdt utenfor, heller enn de som holder folk utenfor.
Takk for meg, god sommer, og lik og del om du vil. Og følg med i valgkampen på hvem som vil løse problemer, og hvem som vil gjøre livet verre for de som har det verst fra før.
Legg inn en kommentar