Så sitter vi i stolene ved vinduet igjen, jeg og morfar, vinden river i bjørketreet i hagen og høysåtene på jordet vugger. Ofte er vi bare stille når vi sitter der og ser ut, noen ganger sier en noe, mens den andre er stille. I dag forteller morfar om tiden før, da han vokste opp, jeg spør og prøver å se det for meg.
Han peker på låven, på det lille fjøset som stikker ut på siden, på den lave fjøsdøra vi må bøye oss så veldig for å komme gjennom. Det var tre kyr der inne, og noen ganger kalver, og en hest, forklarer morfar. Hesten stod rett innenfor døra, der vi satte de stillas-platene i går, med rumpa mot båsene der kuene stod. Kuene stod i båsene. Sauene stod i utstikket på andre siden av låven, i det som ble hønsehus litt senere, men som er revet nå.
På låven kjørte de inn høyet de slo, fra alle jordene de hadde i bygda, nært og fjernt. Hele låverommet var fullt, med små ganger mellom dørene. Etterhvert som de kjørte inn mer og mer, måtte de klatre til toppen av haugen med høyet, både for å legge mer høy, og for å trampe og tråkke det sammen så det skulle få plass. Det var stablet helt til taket, ikke bare til grindene i grindbygget, men høyere enn det. Gjennom vinteren var det kort vei ut i fjøset, og ut til sauene, med høy til mat.
Før de fikk traktor hadde de hest, men de hadde ikke slåmaskin til hest, så de slo for hånd. Noen ganger i året slapp de hesten ut på beite i utmarka, så løp den fritt der oppe i fjellet som den ville. De andre gårdene slapp sine hester også, og da fant hestene hverandre og løp, levde og bodde i flokk, helt til de ble hentet inn igjen og hjem igjen en stund senere.
Morfars far overtok gården i 1932, og måtte kjøpe ut de andre søsknene som ellers hadde odel. I fire år bodde de i Brattvåg, mens morfars far jobbet på en fraktebåt som kjørte tømmer fra Trondheim. Han var kokk på båten, oldefar, og kanskje litt lettmatros. Etter at han overtok gården dro han på sildefiske, ute på havet, i større båter, ja, større enn færingen, iallefall, men sikkert små mot sånn båtene er nå.
Det fantes ikke et eneste tre på Helland da morfar var barn. Nå er det skog over alt. De hentet ved langt oppe i fjellet, og sparte den nærmeste skogen til senere, bare i tilfelle. De rullet og kjørte og strevde veden ned, år etter år. Nå er det mer skog enn noen klarer å bruke.
Så ser jeg det for meg, livet her i huset, utenfor vinduet, på låven, ute i fjellet, i tidene som har gått før tiden ble min. Det er så rart å vite at fjellene alltid har vært her, at jordene og gjerdene og husene og låvene har levd sine liv, blitt bygget, falt sammen, blitt flyttet, delt opp. At det har rent så mye tid gjennom dette stedet, at det er så lett å se for seg, at alt har vært det samme, men alt har blitt forandret, på en og samme tid.
At folk har strevd her i år, tiår, hundreår, for å berge livet gjennom enda en vinter, enda en sommer, enda en generasjon. Alle gleder og sorger, små og store historier, vondskap og kjærlighet, fra de ble født til de gikk ut av tiden igjen. Det er så rart å se for seg hvor mye forandring morfar har sett, fra han ble født i 1928, og til alt som skjer nå. Hvor mye livet har endret seg, bygda har endret seg, verden har endret seg. Hvordan alt er det samme, men alt er forandret. Jeg ser ham for meg, stående midt i bygda, mens endringene i hans livstid spoler i fortfilm rundt ham.
Jeg ser for meg flokker av hester som løper fritt oppe i fjellet. Seterliv, hardt arbeid, frykt, kulde, snø. Jeg ser tiden renne gjennom bygda i fargerike striper, i den varme kveldssola over fjellet, i måkene som svever stillferdig over oss i kveld igjen. Jeg skulle skrevet om så mye her. Jeg skulle fortalt om så mye. Jeg skulle spurt ham om så mye, fått med meg så mye. Det er så mye av tiden jeg mister den dagen han blir borte.
Vi er stille i stolene nå. Dekker på kveldsmat. Spiser.