Tjue tjueto

Et forsøk på å holde seg på beina
i en verden som gynger mer og mer

Samfunn

  • Vi får ikke lov til å gå her og glemme

    Jeg roper med siste pust av min stemme: Du får ikke lov til å gå her og glemme!

    Noen ganger er det vanskelig, å tette gapet mellom de store slagordene og de helt konkrete grepene i hverdagen. Det er så lett å dele rosebilder med slagord en dag i året. Det er så vanskelig å vite hva man ellers skal gjøre, de andre 364 dagene av året.

    Aldri tie, aldri glemme, sier vi. Men det er så mye vi må huske på. Det er så mye vi aldri må glemme.

    For: Vi må aldri glemme de tomme stolene etter alle som ble drept. Stillheten etter alle de som gikk i stykker, og ikke orket mer. Byrden til de som fortsetter og fortsetter, til tross for alt de opplevde den dagen og hva de fortsatt bærer med seg. De overveldende og uforståelige grusomhetene et menneske usatte andre mennesker for den dagen.

    Men vi kan heller ikke glemme dette: At fortellingene om hva som skjedde den dagen ikke automatisk fører til forståelse og refleksjon hos alle. At alle ikke føler, tenker og kjenner det på samme måte, selv om de vet hva som skjedde. At arbeidet med å aldri glemme ikke bare handler om å fortelle hva som skjedde, men også om å fortelle hva det betyr.

    For vi kan heller aldri glemme dette: At kampen for demokrati, fred og et åpent og trygt samfunn ikke er noe vi kan gjøre en dag i året, i minnetaler og markeringer, i delte bilder på facebook. Kampen for demokrati, fred og et åpent og trygt samfunn må tas hver eneste dag, av alle som klarer og makter.

    Kampen handler om trygghet og likeverd for alle. Om å bygge et samfunn der alle kan høre til. Om å kjempe imot fortellingen om at vi alle må klare oss selv og slåss mot hverandre, heller enn stå samlet og sterkere sammen. Kampen handler om å innse at ingen er fri før alle er fri. Om å forstå at min frihet også kan forsvinne en dag hvis din frihet blir borte i dag. Kampen krever at hver og en av oss reiser oss og sier ifra når det trengs og når vi makter.
    Det finnes ingen vaksine mot ondskap eller dumskap. Arbeidet varer evig.

    Jeg skulle sånn ønske vi kunne glemme. At vi kunne tie. At vi kunne slappe av. Jeg skulle sånn ønske at vi kunne ta noen ting for gitt. Men sånn er ikke verden, sånn er ikke livet. Så her er vi igjen, 22. juli, enda et år, enda en kamp. Og vi roper med siste pust av vår stemme: Vi får ikke lov til å gå her og glemme.

  • Vil du ha flere i arbeid, må arbeidslivet ha plass til flere

    Skjermbilde fra NRK.no, der det står: "– Ingenting er så skadelig for samfunnet og for den enkelte som når en under 30 år ramler ut av arbeidsstyrken og får uføretrygd. Det er veldig viktig at denne utviklingen bremses opp, forklarer Torvik."

    Hei, professor Ragnar Torvik, dette er en melding til deg. Og til en del av dere andre, nå i valgkampen. Jeg er så forbanna lei. Jeg nekter å gå med på at det snakkes om syke og uføre på denne måten.

    Sykdom kan ramme oss alle. Det har rammet ganske mange allerede. Det er som lotto, bare dumt. Man mister evnen til å fungere som man skal, som man gjorde før. Noen ganger går ikke sykdommen over heller. Da blir man enda mindre interessant for arbeidslivet og arbeidsgiverne enn man var fra før.

    For professoren kan godt sitte på kontoret sitt og mene at uføre bør jobbe. Det er ikke riktig, men ok, la oss godta premisset. Hvem skal ansette dem? Hvor er de ledige stillingene for folk med variabel funksjon, med dårlige dager eller måneder? Hvem lyser ut stillinger for folk med hode eller kropp som ikke lenger henger med? Hvem vil ansette alle som går litt saktere, ikke klarer å løpe, ikke alltid får til? Har professoren lest en eneste stillingsannonse de siste ti årene?

    Når folk ikke passer inn i arbeidslivet, så er det to puslespillbrikker som ikke passer sammen: Folk, og arbeidslivet. Jeg er så forbanna lei av alle pekefingrene mot syke enkeltmennesker, på den moralske nedlatenheten mot folk som stenges ute av arbeidslivet, på folk som skal leve resten av livet sitt i absolutt fattigdom på utsiden av samfunnet, men som liksom likevel skal få skylda for alt som er galt her i verden. Drit og dra!

    Snakk med noen syke. Snakk med noen uføre. Se dem i øya når de gråter og spør, hver eneste dag, resten av sine liv: I hele dette store samfunnet, er det virkelig ingen som har bruk for meg? Og fortell dem at problemene deres løses av at de skal miste den lille stønaden de får, den fliken av økonomisk trygghet samfunnet har gitt dem etter å ha tygd dem ferdig og spyttet dem ut. Fortell dem at det er DE som er problemet her i verden.

    Minstesats for en enslig ufør er 329.175 kroner i året – før skatt. Hadde professoren klart å leve av det? Betale husleie, mat, varme, transport, og det som ellers trengs i et helt vanlig liv? Og når det snakkes om at det skal «lønne seg å jobbe»: Det gjør det allerede. Ingen blir friske av et liv i fattigdom. Alle kutt i trygdesystemet treffer folk som ikke har noe valg, uansett hvor mye man «mener» å treffe folk man tror at ikke fortjener hjelp.

    Sett halen på grisen der den hører hjemme: På et arbeidsliv som blir trangere og trangere, travlere og travlere, der folk løper vettet og helsa av seg for å tilfredsstille strammere og strammere budsjetter og dummere og dummere excel-ark. Skal man tro avisinnlegg og stillingsannonser er det ikke plass i arbeidslivet til folk som ikke yter 110% hver eneste dag, og da er det enda mindre plass til folk med sykdom og nedsatt arbeidsevne. Eller kanskje de kan komme og jobbe hos professoren?

    Hvis vi vil ha flere folk i arbeid, er det arbeidslivet som må endres. Og det vil være bra for alle, også folk som ikke er syke. Et arbeidsliv der alt ikke er skåret til beinet, der folk ikke alltid er bakpå, der folk ikke blir utslitt lenge før de blir gamle.

    Og til slutt, hva ER det du snakker om? Det er MANGE ting som er mer skadelig for samfunnet enn at syke folk får en spinkel inntektssikring når arbeidslivet aldri slipper dem inn, eller tygger dem opp og spytter dem ut. Organisert kriminalitet, trafficking, skattesvindel, matvaremonopol, klimaendringer, voldtekt, drap, barnemord, you name it. Herre milde josef og maria så lei jeg er av sveiseblinde priveligerte forståsegpåere som bruker de store bokstavene om syke, uføre og utstøtte folk de ikke aner noen verdens ting om.

    Vi trenger flere folk i arbeid. Fint, lag et arbeidsliv med plass til flere, da. Og slutt å legge skylda på utenforskap på de som blir holdt utenfor, heller enn de som holder folk utenfor.

    Takk for meg, god sommer, og lik og del om du vil. Og følg med i valgkampen på hvem som vil løse problemer, og hvem som vil gjøre livet verre for de som har det verst fra før.

  • Trump og nattens Israelske angrep mot Iran

    Bare kjapt innom for å spørre om vi ikke kan takke Trump for nattens eskalering mellom Israel og Iran?

    Historien begynner ikke i går, den begynner i 2002, da verden ble klar over at Iran hadde to ukjente atomanlegg, hvor de anriket uran. Det kan både brukes i atomkraftverk og i atomvåpen. Verdenssamfunnet la strenge sanksjoner på Iran. Så brukte man ti-femten år på å forhandle frem en avtale om at Iran skulle kutte i atomprogrammet sitt, og slippe inn internasjonale observatører for å kontrollere at de holdt sin del av avtalen. Arbeidet var massivt, og avtalen ble signert av sikkerhetsrådets fem medlemmer, EU og Iran.

    I januar 2016 ble det bekreftet av internasjonale observatører at Iran overholdt sin del av avtalen. Sanksjoner mot Iran ble fjernet av USA, EU, og andre.

    Så kom vendepunktet. I mai 2018 erklærte Trump at USA ikke lenger ville forholde seg til avtalen. I stedet ville man gjeninnføre alle de tidligere sanksjonene.

    Iran fortsatte å overholde sin del av avtalen i over et år etter dette. Det ble også bekreftet av internasjonale observatører. I løpet av 2019 erklærte Iran at de kom til å gjenoppta arbeidet med å anrike uran. Og det har de gjort.

    Og her er vi nå. Israels angrep på Irans atomkapasitet hadde kanskje ikke vært nødvendig, og ikke engang mulig, hvis ikke Trump hadde trukket USA fra atomavtalen verdenssamfunnet hadde jobbet i årevis med å få på plass?

  • Musk blottlegger USAs sensitive datasystemer på nett

    Musk gjør USA sine sensitive datasystemer synlige på internett, og gjør det enklere for andre land og ondsinnede aktører å få tilgang og informasjon de virkelig ikke bør ha.

    Når man har datasystemer med sensitiv informasjon om hundrevis av millioner av mennesker, statshemmeligheter, militære hemmeligheter, atomvåpen og den slags, så har det vært viktig å hindre folk i å snoke. Første steg i denne beskyttelsen er å sørge for at disse datasystemene ikke er synlige på internett fra verden utenfor.

    Flere av USA sine tidligere skjulte datasystemer, dukker nå opp som synlige på internett. Musk sine cowboyer gir seg selv tilgang til datasystemene, og gjør dem tilsynelatende samtidig synlige på internett.

    Dermed er det dramatisk mye enklere for folk som ikke bør få tilgang til disse systemene fra verden utenfor, å få tilgang. Første utfordring er som regel å finne systemene. Nå trenger de ikke lete lenger. De ligger søkbare på internett.

    Mer om dette hos cyberintel på substack.

     

  • Vance i Munchen

    Talen til Vance er ikke «som om» USA vil starte en krangel. Talen til Vance er to ting: Et blås i hundefløyta til folk i Europa som vil velte demokratier med Trumps støtte. Og et spill på den dysfunksjonelle mediedynamikken vår.

    En hundefløyte er en fløyte som lager lyd som hunder kan høre, men ikke mennesker. Når vi sier «hundefløyte» om samfunnsdebatt, så mener vi utsagn som kan forstås på flere måter. På overflaten er de uskyldige, og kan bety ingenting. Men for de innvidde som har avtalt hva det betyr, er det ingen tvil om hva det betyr. Budskapet er krystallklart.

    Musk har gjort det flere ganger, blant annet i talen til det tyske partiet afd. Nazihilsenen han gjorde var det samme – klønete nok til at det kan bortforklares, mens nazistene verden rundt ikke hadde noen tvil om hva han drev med. Også i Norge ser vi det samme, for eksempel da FpU i høst på klønete vis prøvde å gjøre «stem FrP» til en hundefløyte for et eller annet ved å skrive det i kommentarfelt under videoer av minoritetsfolk og andre de ikke likte. (Som jo er dumt hvis man vil at folk skal kunne si «Stem FrP» *uten* å bli forvekslet med noe slags hemmelig kodebeskjed, men hva vet vel jeg.)

    Hundefløytene til Vance er de samme Trump har brukt gjennom valgkampen, og de samme vi har sett i Norge også i lang tid. De demokratiske verdiene er under press. Ytringsfriheten er truet.

    Og her kommer den dysfunksjonelle mediedynamikken inn. For hva mener han egentlig, helt konkret? Hvilke demokratiske verdier er truet? Av hva? Hva mener han bør gjøres? På hvilken måte er ytringsfriheten truet? Hvem sin ytringsfrihet? Og hva skal gjøres for å beskytte den?

    Mediene gjengir bare disse utsagnene ukritisk, uten kontekst eller oppfølgingsspørsmål. Og hvem er vel *mot* ytringsfrihet?
    Problemet er at Vance og Trump ikke mener det samme med ytringsfrihet og demokratiske verdier som vi andre gjør. Det ser vi dag for dag i det nye Trump-regimet, og i Musks oppkjøp av Twitter. Det handler ikke om å sikre noen generell og allmenn ytringsfrihet, det handler om å sørge for at de selv ikke blir motsagt. At de ikke møter motargumenter. Det handler ikke om å sikre alle den samme tilgangen til demokratiet, til å kunne stemme, til å kunne stille til valg. Det handler om å sikre seg selv makt, og å undertrykke motstanderne.

    Twitter ble ubrukelig som plattform for ytringer etter at Musk tok over. Det var en følge av helt bevisste valg han tok for plattformer. I stedet har den blitt et arnested for høyreekstremisme og konspirasjonsteorier.

    Og dermed får Vance og Trump og Musk stå uforstyrret og preke om «ytringsfrihet» og «demokratiske verdier» – helt tomme og innholdsløse ord, frem til man spør hva de egentlig mener. Og det de mener er ikke hva vi vanligvis mener med disse tingene. Tilhengerne dems vet helt utmerket hva de mener. Endelig skal de få slippe motargumenter og protester fra slitsomme folk som er uenige med dem. Endelig skal de få lov til å si at noen folk er mindre verdt, at de ikke skal få den samme plassen i samfunnet.

    Og jeg er lei for det, men da må det vel bare fortsette å bli slitsomme innlegg fra meg på Facebook, da. For dette har vi blitt så vant til etter ti-femten år med medier som ikke stiller oppfølgingsspørsmål, men bare gjengir det folk sier, at vi nesten ikke reagerer på det lenger.

    «Noen» ordner sikkert opp, men disse «noen» finnes ikke – det finnes bare deg og meg, og hva vi sier og gjør hver eneste dag fra nå av. Trump er ikke normalt. Vance er ikke normalt. Det er ikke riktig, og det er ikke rett, det de driver med.

    Takk for meg

  • Transfolks rettigheter er alles rettigheter

    Bilde fra sak hos TV2.

    Hei dere! Kampen mot transfolk blir fremstilt som en kamp for kvinners rettigheter. På overflaten høres det kanskje riktig ut, og spesielt når man legger til enkle slagord og omtaler transkvinner som menn (som verken er rett eller riktig). Men i praksis er kampen mot transfolk også en kamp mot kvinner.

    Kampen mot transfolk etablerer skiller mellom «oss» og «dem». Sånne skiller føles kanskje som en trygghet når man er en av «oss». Men for alle som befinner seg i grenseland, eller utenfor «oss», blir det alltid, alltid, alltid problemer.

    For hvordan går det når absolutt alle du møter hver dag føler seg berettiget til å vurdere om du er deg selv på «riktig» måte eller ikke? Om du «egentlig» hører til, om du egentlig er en av «oss»?

    Jo, da rammer skillelinjen man har trukket opp også noen av «oss».

    Og misforstå meg rett. Det hadde ikke vært greit å diskriminere og være kjipe mot transfolk bare fordi det ikke rammer «oss». Poenget mitt er bare at kampen mot transfolk også rammer folk som ikke er transfolk. Og til syvende og sist rammer kampen mot transfolk også mange av de folka som selv kjører hardest på kampen mot transfolk.

    I tillegg bør man ha med seg at skillet mellom «oss» og «dem» når det gjelder transfolk og ikke-transfolk, er tilfeldig valgt. Poenget er å sette grupper av befolkningen opp mot hverandre. Når man først har fått normalisert motsetninger, kan man begynne å flytte grensene for hvem som er «oss» og «dem». For eksempel ved å si at heller ikke kvinner som ser maskuline ut «egentlig» er kvinner eller bør behandles som kvinner (som i saken her).

    Poenget er at menneskeverd, menneskerettigheter, likebehandling, likeverd og alt annet vi liker for oss selv, også må gjelde for alle andre. For hvis de bare skal gjelde for noen, men ikke for alle, er veien kort til at vi andre også mister våre rettigheter.

    Hvis rettighetene ikke er garantert for alle, er de jo heller ikke garantert for oss. Derfor er kampen for at transfolk må behandles riktig og rettferdig også en kamp for våre egne og for våre alles rettigheter.

    Det var bare det. God fredag.

  • Demokratiet trenger tillit, diktaturet trenger mistillit

    Det går fort nedover, nå. Trump har erklært at mennesket oppstår ved unnfangelse, han har fjernet informasjon om prevensjon fra det amerikanske CDC sine nettsider (tilsvarende FHI), og på toppen kommer forsøket på å gjøre abort ulovlig. 

    På overflaten fremstilles mange av disse debattene som om de handler om å beskytte menneskeliv, og spesielt det ufødte menneskeliv. I realiteten handler de om kontroll over og undertrykkelse av kvinner. Når en kvinne ikke kan beskytte seg mot at en uønsket graviditet oppstår, og heller ikke kan avbryte graviditeten etter at den oppstår, er det ingen andre alternativer igjen enn å bære frem barnet. Når barnet er født, er man fanget. Både til barnet, og til andre menn – fordi man sjeldent kan sørge for egen inntekt og ha omsorg for et barn samtidig.

    I samme spor kommer arbeidet med å fjerne DEI. Det er tre bokstaver vi ikke kjenner så godt i Norge, men står for discrimination, equity and inclusion. Altså inkludering og arbeid mot diskriminering. Ikke bare har han beordret alle som er ansatt under DEI-regimet sparket. Han har også opphevet reglene som forbyr diskriminering på grunnlag av kjønn, rase, legning, identitet og alt annet.

    Hva betyr det i praksis? Man kan gi kvinner sparken uten annen grunn enn at de er kvinner. Det samme for homofile, transpersoner, fargede, og alle andre grupper. Tilsvarende for å yte tjenester. Reparere bilen, spise på restaurant, alt annet.

    Kort oppsummert: Nå er det lov å hate igjen. Nå er det lov å undertrykke igjen.

    Målet er åpenbart, men likevel ikke fremme i dagen. Ikke bare vil han gjøre livet vanskelig og vondt for så mange han kan, og spesielt blant folk som har vært «ulydige» og ikke stemt på ham. Kvinner, skeive, transfolk, fargede. I tillegg vil han så mistillit, mistro og splid mellom mennesker i samfunnet.

    Demokratiet trenger tillit for å overleve. Diktaturet bygges på mistillit.

    Det er også derfor Trump har etablert «tips-telefoner», hvor man kan tipse myndighetene nettopp om folk som har blitt ansatt etter DEI-regler. Målet er ikke bare å luke ut DEI-ansettelser. Målet er å minne borgerne på at de ikke kan stole på hverandre. Hvem av naboene, kollegene, slektningene dine er på din side? Hvem er det ikke? Hvem kan du stole på? Hvem kan du ikke stole på?

    Det samme med de voldelige militisene han både heier frem og slipper ut av fengsel. Trump bruker statens voldsmonopol på å arrestere og sende ut folk. Og her mener vi folk, ikke bare ulovlige immigranter. De sendes ut uten lov og dom, uten prosess, på grunnlag av tilfeldige arrestasjoner og masseprosesser. Men i tillegg hjelper det Trumps sak at det finnes sivile som både evner og vil bruke vold mot mennesker Trump ikke liker, og med Trumps velsignelse og beskyttelse.

    Målet er å bygge ned evnen og viljen til å gjøre motstand.

    Når man føler at man er den eneste som er uenig, er det vanskeligere, skumlere og farligere å markere motstand. Hvis man vet at alle som ser på en nazi-marsj er nazi-motstandere, er det lett å demonstrere, protestere, lage bråk. Hvis man ikke vet om de andre som ser på er motstandere eller tilhengere, er det plutselig mye vanskeligere å gjøre motstand.

    Trump vil isolere alle som er mot ham, la dem tro at de er alene, skremme dem til taushet. Han vil samle all makt hos seg, og da trenger han at demokratiets frihet og åpenhet strupes. Han trenger at befolkningen vender seg mot seg selv, mot hverandre, han trenger indre splid, ytre fiender, han trenger sinne, frustrasjon, hat. Derfor bryr det ham ikke at maten råtner på jordene når jorbruksarbeidere massedeporteres. Derfor bryr det ham ikke at matvareprisene øker av samme grunn. Eller at de øker på grunn av tollkrigen han selv starter.

    Han trenger uro. Han trenger splid. Han trenger sinne. Han trenger hat.

    Og nettopp derfor er det så viktig at alle bruker stemmen sin så mye de bare kan og orker og klarer. At vi snakker høyt om hva som er rett, hva som er riktig, hva vi står for, hva vi mener. Fordi stillheten vår kan tolkes som enighet. Fordi stillheten vår kan ta motet fra andre som helst vil protestere, men ikke finner motet. Fordi stillheten vår gjør at vårt eget toleransevindu flyttes, vårt eget syn på hva som er riktig og hva som er rett, blir et annet. Vi blir numne, vi blir vant, vi glemmer at det fantes noe annet, som var bedre, som var riktig.

    Og vi kan tro at vi bor i et annet land, langt unna, at det ikke er sånn her. Men bevegelsene er de samme. Temaene er de samme. Og ikke minst er mennesket det samme, på alle steder og til alle tider. Menneskedyret har ikke endret seg siden nazi-Tyskland. Alt de var i stand til, er menneskene fortsatt i stand til. Menneskedyret er det samme i Norge som det er andre steder i verden, der grusomheter begås, byer og land legges øde, og mennesker gjør seg til redskaper for det verste som kan finnes og gjøres. Kampen mot at andre begår ondskap mot oss, og ikke minst: Kampen mot at vi begår ondskap mot andre, må kjempes hver dag, året rundt, alle steder. Med toleranse, åpenhet, tillit, empati, omsorg. Med alt vi vet at er godt og alt vi vet vi vil ha og trenger. Med vissheten om at hvert eneste menneske har like stor iboende verdi, like stor rett til frihet, til likhet, til deltakelse, til fremtid, tro og håp.

    Det er bare uke to. Det er tunge tider. Finn gleden, spre den til andre, uansett hvor liten eller stor. Gi komplimenter, syng for deg selv, syng for andre, les et dikt, fortell en historie. Hold fast i hverdagen, i det vanlige, i alle de gode menneskene som tross alt finnes der ute.

    Og skriv. Skriv ned hva som skjer, hva du synes om det. Husk på dette til senere. Det kan bli nødvendig, når den amerikanske presidenten har begynt å brenne nettsider som om de var bøker. Vi vet ikke hva som blir det neste som forsvinner.

  • Attention politics og Elons nazihilsen

    Worldcrunch:

    «So here we are: Elon Musk raises his arm, sets the ultimate bait, and the world leaps to take it. On this momentous day, the inauguration of Donald Trump’s second presidency, the spectacle of attention politics is laid bare as never before.

    At its very core, this is about attention — society’s most contested currency, at a time where every image, video, and soundbite vies to be noticed every second of the day. Trump and Musk excel at this game, especially in turning even bad publicity to their advantage. Case in point.

    What follows is predictable. Neo-Nazis and far-right extremists will see the extended right arm as a gesture of solidarity and affirmation. More moderate supporters might see it as an exaggerated expression of enthusiasm.

    Meanwhile, everyone else faces an impossible choice: either ignore the breach of taboo — inadvertently contributing to its normalization — or call it out for what it is, fueling the outrage that opponents just thrive on. It’s a lose-lose situation, made worse by a growing segment of the population that dismisses outrage over a Nazi salute as mere virtue signaling.»

    Agenda Magasin:

    «At så mange nå omskriver det Elon Musk gjorde i går, kaller det «obskurt» eller et utslag av glede, eller roter seg bort i meningsløse diskusjoner om det minner mest om italiensk eller tysk fascisme, er illevarslende for tida vi går inn i. Men det er, som Eivind Trædal skriver i Aftenposten, også nyttig: Det gjør at vi «raskt kan identifisere hvem som er for feige til å snakke sant i den nye Trump-æraen. Den listen er dessverre lang og innflytelsesrik. Det blir også tydelig hvem som kan avskrives som hjernevaskede Maga-sauer. Det tok fem minutter før de mest lojale trumpistene, både i Norge og andre land, begynte å fornekte og spre tåpelige talepunkter. «Han er autistisk!» «Det var bare et forsøk på å vise at han er glad i fansen.» Spar meg.

    Selv håper jeg vi lever til å se disse folka omtalt i historiebøkene som det de er: tilretteleggere, tåkeleggere, nyttige idioter.

    Musks heiling var nemlig ikke et uhell, men en logisk – om enn også irrasjonell- videreføring av Musks langsiktige og flerårige arbeid med å normalisere fascismen han vokste opp med. Den kan tolkes som nok et forsøk på å så tvil om hvem som var de gode og de slemme under andre verdenskrig, slik han har bidratt til på X, til å spre antisemittiske konspirasjonsteorier om at jøder sprer «hat mot hvite», til å heie fram rasistiske pogromer i Storbritannia, og så videre.»

  • Selv om vi ikke kan endre verden, skal ikke verden få endre oss

    Noen kommer til å mene at dette er idiotisk. Trump kommer jo ikke til å endre mening bare fordi en biskop ber ham om det. Det er riktig. Men de har fortsatt misset poenget.

    Mange roper høyt om hva de mener Trump mener og gjør galt nå. Vi roper ikke fordi vi tror VI kan endre Trump. Vi roper fordi vi ikke vil at Trump skal endre OSS.

    Vi har alle en mening om hva som er rett og galt. Men de meningene påvirkes av hva andre sier og gjør, og hva vi selv sier og gjør. Jo flere ganger vi ser noen rundt oss si eller gjøre noe vi mener er galt, uten at vi eller andre sier ifra, jo større er sjansen for at vi etterhvert glemmer at vi mente det var galt. Kanskje synes vi etterhvert at det er like greit, eller til og med riktig.

    Og nettopp derfor er det biskopen gjør her så enormt viktig. Derfor er det viktig hver gang noen av oss reiser oss og sier at vi er uenige. Derfor er det så viktig at mediene ikke tilslører hva som faktisk skjer og faktisk sies, men for eksempel kaller en nazihilsen for en nazihilsen.

    Skillelinja mellom rett og galt er flyttbar. Og det vet despoter som Trump. Han utnytter det til det fulle. Kulturkrigen han har startet og utnyttet, har smittet over til Norge på flere områder. Skillelinja mellom rett og galt er i bevegelse her også. Selv om det er langt fra Indre Arna til USA og Trump, er dynamikken den samme.

    Så, for vår egen del, for hverandres del, håper jeg flere gjør som biskopen gjorde: Sier hva vi mener er rett og riktig, selv om det ikke virker som at noe endrer seg hvis vi gjør det. Det er nettopp hva som skjer hvis vi IKKE gjør det som er det farlige.

    Si det til hverandre, si det til dere selv, skriv det ned, hva som helst. Men gjør det.

    God onsdag!

  • Om egenpleie og å skjerme seg selv når alt renner over av dårlig nytt

    Hei dere. Vil bare minne om at det er lov å gjøre egenpleie, og spesielt på dager som idag. Hvis det å ta inn alt, få med seg alt, tenke over alt, bare river dere ned, så tjener det faktisk ingen hensikt. Få med dere nok til å kunne følge med, men skjerm dere for detaljene som ødelegger dere. (mer…)